Lite søvn, sykdom og kjærlighet

Alle som kjenner meg vet at jeg har kort lunte. Jeg mener selv at lunten har blitt MYE lengre etter at jeg fikk Eirin - da tror jeg at jeg fikk en slags automatisk større og bedre tålmodighet.

Jeg trodde før Eirin kom at det ville bli helt forferdelig å ikke få sove til 10-11 hver morgen, spesielt i helgene, og at det ville bli helt forferdelig å måtte stå opp flere ganger om natten. Jeg skal ikke lyge på meg at det er kjempegøy å bli vekket midt på natten selv om man er mamma, eller at det er kjempegøy å sove til kl 7 og 8 i helgene, MEN man gjør det med glede <3
Når min kjære leser dette, så tipper jeg at han ler litt inni seg. Jeg er jo ikke akkurat en morgenfugl. Men det jeg mener er at så lenge det er Eirin jeg står opp for, og så lenge det at jeg står opp om natten for å gi henne medisin og trøst når hun er syk hjelper henne, så kan jeg stå opp så mange ganger som helst.

Denne uken har vært ganske tung. Jeg er gravid, sykemeldt, og i tillegg har så har lille hjertet mitt hatt den sterkeste influensaen hun noensinne har hatt. Hun har hatt oppimot 40 grader i feber i 5 dager, og vært kjempeslapp. Alle de gangene hun har vært syk før (hun har nesten vært kronisk forkjølet siden hun var født!), inkludert flere omgangssyker og vannkopper, har jeg aldri sett henne så slapp som denne uken. Det gjør så vondt i mammahjertet mitt når hun ikke engang orker å se på barne-tv, men bare stirrer tomt ut i luften. I dag er det 6 dagen med sykdom, men heldigvis er hun på bedringens vei. I skrivende stund lager hun "mat" til bamsen og dukken sin på rommet sitt.

Når jeg får sove så lite, på et tidspunkt i livet mitt hvor jeg trenger ekstra mer søvn enn vanlig, blir jeg ganske fort (enda fortere!?) irritert og lei meg. Og dette går igjen utover min gode, snille kjæreste. Det er ikke alltid så lett å skille ut alle graviditets-hormonene som gjør meg "gal" fra jegharsovetaltforlite-irritasjonen. Jeg kan bli irritert foralt mulig fra at det blir tatt i bruk feil ostehøvel til å bli sjalu på postmannen. Logisk? Nei. Men sånn er det bare, og jeg kan ikke kontrollere så mye av det. Bare litt :) Jeg bare håper at min kjære klarer å se forbi all irritasjonen og vite at jeg elsker han så høyt som jeg gjør, og at alt dette er en del av det lille mirakelet vi skal få holde i armene våre om noen måneder <3

Det var dagens lille "utpust" fra meg - nå er det helg og jeg ser frem til masse Eirin-kos, kjærestekos og masse kjærlighet <3

GOD HELG <3